Ørekyt er små karpefisker med slank kropp. De er utbredt i ferskvann på den nordlige halvkule. Den forekommer i størstedelen av Europa bortsett fra deler av Skottland, den Iberske halvøy, Italia sør for Po og Hellas. Her i Norge finnes den over hele landet, denfinnes også i brakkvann i Østersjøen og er tatt i Indre Oslofjord. Særlig vanlig er den i skogsvann på Østlandet. Man behøver ikke vandre lenge langs vannkanten før man ser store stimer av den lille fisken, som en sjelden gang blir 15cm lang. Hunnene er størst. De spiser for det meste insekter og larver men bortsett fra det er de altetende og spiser det de kommer over. Ryggen er olivengrønn eller grålig med mørke flekker, kroppssidene er sølvskinnende med svarte loddrette striper og et gyllent bånd bakenfor øyet og fram til haleroten. Buken er gul eller hvit. I gytedrakt har hannen svart rygg og en rødoransje farge på buken. Blir fisken skremt forsvinner de praktfulle fargene med en gang. På kroppen er det små tallrike skjell som nesten er usynlige for det blotte øyet. Ørekyta foretrekker klart og rent vann, og finnes derfor i øvre deler av bekker og elver med sand- eller steinbunn. Gytinge foregår sent på våren og forsommeren. En stor hunn gyter opptil 1000 egg som legges i "kaker" mellom steiner og trestykker og klekkes etter 5-10 dager. Larvene lever mellom steinene til plommesekken er oppbrukt. Kjønnsmodningen inntreffer i ett-årsalderen, da er fiskene 3-4cm lange. Ørekyter er greie og holde i akvarier, og de har vært mye brukt som forsøksdyr. Den berømte tyske zoologen Karl von Frisch og hans studenter brukte ørekyter i sine klassike studier over hørsel hos fisk. Hos karpefiskene overføres lydsvingningene fra svømmeblæren via en rekke av små knokler til det indre øret. Ørekytene har en meget god hørsel og kan skjelne mellom kvarte toner. Von Frisch fant også at når en ørekyte blir skadet, avgir den et stoff i vannet som varsler andre ørekyter, slik at de fjerner seg. Ørekyta har i dag en viss økonomisk betydning i nordlige deler av sovjetunionen, der den fanges i vad eller i finmaskede ruser og brukes til hundefor.